14.11.2015
Av Fedon A. Lindberg, lege, spesialist i indremedisin og kostholdsekspert
Den 14. november hvert år «feirer» vi Verdens diabetes dag.
Diabetes epidemien er over oss. Mer enn 387 millioner mennesker i verden har diabetes, 180 millioner er udiagnostiserte, mens hele 500 millioner har nedsatt glukose toleranse, et forstadium til diabetes. Det er over 6 millioner nye tilfeller i verden pr år, ett nytt tilfelle hvert 20. sekund. Stadig flere blir eldre, spiser galt, bor i byer og er mindre fysisk aktive. Det er derfor Diabetes type 2 er det store problemet. Fra å være en sykdom som rammet nesten bare eldre (mange har hørt betegnelsen? gammelmanns sukkersyke?), får nå stadig yngre mennesker type 2, den ikke insulinavhengige diabetes.
I Norge har i overkant 200.000 personer kjent diabetes, av disse har 28.000 diabetes type 1 og resten har den livsstilsrelaterte type 2. I tillegg viser undersøkelser at for hver 100 med kjent diabetes, kan det være mellom 50 og 100 som har sykdommen uten å vite om det. Antall personer med diabetes i befolkningen er mellom 300 000 – 400 000. I tillegg har 700 000 personer i Norge nedsatt glukosetoleranse, og står da i fare for å utvikle diabetes type 2. Hvert år får 12000 nordmenn diabetes. Innvandrere fra for eksempel Pakistan får 4 ganger hyppigere type 2 diabetes enn etniske nordmenn.
Jo tidligere man får diabetes, desto større er risikoen for et kortere og dårligere liv. Ubehandlet eller dårlig behandlet, fører diabetes til ca. 10 år forkortet levetid.
Velferdens farer
Det finnes to hovedtyper diabetes, type 1- diabetes (tidligere kalt? insulinavhengig?) som forekommer i hovedsak hos barn og unge. En kombinasjon av til dels ukjente miljøfaktorer og genetisk disposisjon er trolig årsaken. Her er problemet at kroppen ikke lenger produserer nok insulin (insulinmangel).
Type 2-diabetes (tidligere kalt? ikke insulinavhengig?) rammet hovedsakelig personer over 40 år, men stadig yngre rammes og sykdommen begynner å bli vanligere hos barn. Årsaken er arvelig disposisjon, uheldig kosthold, fysisk inaktivitet og overvekt. Blodsukkerreguleringen har som regel vært forstyrret i 10-15 år innen man utvikler diabetes. Ved overvekt og type 2 diabetes virker ikke kroppens eget insulin normalt (dette kalles insulinresistens), og bukspyttkjertelen reagerer ved å overprodusere insulin for å klare å holde blodsukkeret normalt.
For mye insulin i kroppen har imidlertid uheldige bivirkninger. Det øker blodtrykk, blodfettstoffer og betennelser. Det er en klar sammenheng mellom for mye insulin og visse typer kreft (bl.a. brystkreft) fordi insulin stimulerer til økt celledeling og kan bidra til svulstdannelser.
Samtidig øker insulinet fettlagringen, spesielt rundt midjen, og det hele blir en ond sirkel. Etter mange års unormal overproduksjon av insulin, utvikler en viss andel av disponerte overvektige diabetes, når selv den høye insulinproduksjonen ikke er nok for å holde blodsukkeret innenfor normale grenser. Hvorfor informeres ikke diabetikere om de potensielle bivirkningene av for mye insulin, være seg produsert av kroppen selv eller gitt som sprøyte?
Dyrt selvmord med kniv og gaffel
Hele 80 % av personer med type 2 diabetes er eller har vært overvektige. Overvekt og fedme eksploderer verden over og er hovedårsaken bak diabetesepidemien. Hjerte- og karsykdom er den største senkomplikasjonen for folk med diabetes og samtidig den ledende årsaken til død i industrialiserte land. 50? 80 % av dødsfallene til personer med diabetes skyldes nettopp hjerte- og karsykdom. Sykdommen er hovedårsak til blindhet og synstap, og den fremste årsak til sykdomsrelaterte amputasjoner, samt til kronisk nyresvikt og dialyse. Men det stopper ikke her. Diabetes og overvekt gir økt risiko for flere krefttyper (inkl. brystkreft og tykktarmskreft), slitasjegikt, men også migrene, psoriasis, astma og andre betennelsessykdommer. Langt flere med diabetes utvikler depresjon og Alzheimers sykdom, et ekstra bevis på at hodet og resten av kroppen fortsatt henger sammen?
Dette er dyrt for samfunnet, altså oss alle. Diabetes koster det norske samfunnet 4-5 milliarder kroner årlig. 70-80 pst av det vi bruker på diabetes går med til å behandle komplikasjoner, bare 20-30 % går med til å forebygge komplikasjonene, Kostnadene øke, antallet øker.
Livsstilsendring bedre enn insulin
Flere gode studier, inklusiv fra Norge. viser at livsstilsendring er bedre enn insulinbehandling for type 2 diabetikere. I en norsk studie fikk en gruppe med type 2 diabetes insulin, mens den andre fikk oppfølging i trening og råd om riktig kosthold. Sistnevnte gruppe gikk ned 3 Kg i vekt på ett år, mens insulingruppen gikk opp 4,9 Kg med uheldige følger bl.a. for blodfettstoffene.
Når hjertesykdom er den største dødsårsak ved type 2 diabetes, og økte blodfettstoffer øker risikoen, kan vel ikke insulinbehandling være det beste valget?
Likevel øker antall personer med type 2 diabetes som får insulinbehandling. Det blir et selvoppfyllende profeti, når mange fastleger under de avmålte 10 minuttene verken tror på eller rekker å gi råd om livsstilsendring og ikke minst bidra til at pasienter tror på seg selv og evnen å gjennomføre heldige kosthold- og livsstilsendringer.
Store studier fra USA og Finland viser at selv små livsstilsforbedringer kan halvere risikoen for å utvikle diabetes. WHO sier at 80 pst av type 2 diabetes kan forebygges med sunnere livsstil. Enkle tiltak som å følge prinsippene bak den tradisjonelle middelhavskosten med mer fisk, grønnsaker, bær, nøtter, belgfrukter, fullkorn og mindre sukker, stivelse (brød, poteter, ris, pasta), mindre rødt kjøtt og valg av sunt fett som olivenolje, rapsolje og fet fisk er tingen. Ja til og med 3-4 kopper kaffe og et glass vin daglig ser ut til å redusere dramatisk risikoen for diabetes. Hva venter vi på?
Kan det skyldes feil system?
Dessverre har vi et dårlig system for å holde folk friske. Vi har et sykevesen, ikke et helsevesen. De generelle kostrådene må justeres slik at de passer bedre til behovene av personer med diabetes, forstadier til diabetes eller de med genetisk disposisjon for sykdommen. Har man en forelder med type 2 diabetes er risikoen for selv å bli rammet 40 pst og hvis begge foreldre har den, er risikoen hele 80 pst. Nye retningslinjer for behandling av diabetes er under utarbeidelse, det inkluderer råd om kostråd, fysisk aktivitet og livsstil. Men rådene får konkurranse og motstand fra andre interesser. Høyt inntak av rødt kjøtt og spesielt bearbeidet rødt kjøtt (pølser, salami bacon etc.) er forbundet med økt risiko for diabetes. Likevel får markedsføring av kjøtt nesten ti ganger flere kroner enn fisk og frukt og grønt. Offisiell ernæringspolitikk står her i motsetning til landbrukspolitikk og det er den siste som vinner.
På midten av 80-tallet, da insulin ble masseprodusert for første gang, ble det hele snudd på hodet. Sykdommen fikk endret navn, fra ikke-insulinavhengig til type 2 (for det ville vel ikke være så logisk å behandle ikke-insulinavhengig diabetes med insulin?) og “diabetikermat” forsvant fra butikkhyllene. Nå skulle personer med type 2 diabetes ikke lenger behøve ta samme hensyn til maten, for nå kunne de jo bare ta ekstra insulin. De skulle ikke lenger “stemples” som annerledes. Så kom parolen “Diabeteskost er sunt for alle. Alle bør spise som diabetikere.” 20 år senere er det imidlertid slik at i stedet for at alle spiser som diabetikere, er det diabetikere som spiser like feil som alle andre. Dette tvinger diabetikere til å ta ekstra insulin for å fortsette å spise den karbohydratrike og fedmefremmende maten de aldri har tålt og som har gjort dem syke. Og mens noen få gleder seg over økt insulinsalg, får mange type 2 diabetikere økt både kroppsvekt og risiko for bl.a. hjertesykdom, forbundet med for mye insulin. Et kosthold med mye stivelse og sukker, som omdannes raskt til blodsukker, er opplagt feil for dem.
På tide med kostreform?
Det er på tide å snu! Det finnes nok viten som vi må ta innover oss. Alle makter ikke å endre livsstil. Noen vil eller kan ikke. Disse skal selvsagt ikke straffes for det ved ikke å få insulin eller medikamenter, men jeg er kritisk til at type 2 diabetikere fortsatt ikke får reelle alternativer i form av råd og støtte til å gjennomføre varige kostholds- og livsstilsendringer.
Ved vår klinikk har vi behandlet mange tusen pasienter med overvekt og type 2 diabetes siden 1999 med hovedfokus på livsstilsendring. Resultatene er forbløffende og jeg har sett dem gang på gang i min 30-årige karriere som lege. De aller fleste klarer å slutte helt med insulin eller redusere dosen kraftig, samtidig som de går ned i vekt og får normalt blodsukker, blodtrykk, kolesterol og fettstoffer og dertil mindre behov for medikamenter og dramatisk forbedret livskvalitet.
Det skal faktisk ikke mer til enn en viss reorganisering av tallerkenen. Mindre sukker, men også mindre brød, poteter, ris og pasta gir mindre blodsukkerbelastning og krever mindre insulin. Da blir det også mer plass til grønnsaker, belgfrukter, nøtter, frø og fullkorn. Det skal ofte også mer sunt fett og mer protein til, særlig i form av fisk og skalldyr. Et par kopper kaffe og ett glass vin daglig (men man kan også klare seg utmerket uten) virker også positivt. For godt og enkelt til å være sant?
Hvordan vil vi ha det, skal det være bedre mat og mer mosjon, mindre stress og nok søvn, eller mer insulin og medikamenter? Valget bør være innlysende, men da må også offentlige ressurser kanaliseres deretter.
