Midt i hjertet av debatten omkring lavkarbo eller lavfett finner vi spørsmålet om best mulig forebygging av hjertesykdom. At man kan gå ned i vekt (i alle fall på kort sikt) ved å følge ulike varianter av lavkarbo eller lavfett har det ikke vært stor uenighet om. Selv om lavkarbotilhengerne korrekt hevder at det er lettere å gå ned i vekt ved å minske mengden karbohydrater fordi man slipper å gå sulten, og at man går noe mer ned i vekt enn ved å kutte ned på fett i kosten, er den egentlige forskjellen på vektreduksjon ikke stor.
Forskning bekrefter at man faktisk går lettere og fortere ned i vekt med lavkarbo. Det er også riktig at man i studier som har vart i to år, går vesentlig ned i vekt med lavkarbo de første 6–9 månedene og ender opp med bare ca. 2–3 kilo større vektreduksjon etter to år sammenlignet med lavfett, trolig fordi man ikke klarer opprettholde et veldig lavt karbohydratinntak etter hvert som tiden går. Hva man oppnår over tid, er imidlertid helt og holdent avhengig av om man klarer å holde seg til det endrede kostholdet og en sunnere livsstil eller ikke. Går man tilbake til det gamle, kryper vekten opp igjen, sakte men sikkert.
De som er imot lavkarbo, har vært opptatt av hvilken effekt et kosthold med færre karbohydrater kan ha på sikt når det gjelder risiko for hjertesykdom spesielt og eventuelt annen sykdom. Spiser man mindre karbohydrat, øker inntaket av både protein og fett. Nettopp den eventuelle sammenhengen mellom fett – mettet fett og transfett i kosten – og risiko for hjertesykdom, har vært årsaken til at lavkarbo ikke har blitt akseptert som likeverdig alternativ til lavfett de siste 50-årene, og at myndighetene har anbefalt oss å redusere fettandelen og da spesielt andelen mettet fett og transfett. Om det har vært en berettiget frykt eller ikke, vil jeg si noe om her.
Hjerte- og karsykdom tar flest liv
Hjerte- og karsykdom (heretter forkortet HKS) grunnet tette årer i hjertet eller hjernen er den viktigste årsaken til for tidlig død i Norge og i alle andre industrialiserte land. To av fem dødsfall i Norge skyldes denne sykdommen.
Tradisjonelle risikofaktorer for HKS inkluderer blant annet arvelig disposisjon, det vil si at det finnes flere i familien som utvikler HKS før 60 års alder, røyking, fysisk inaktivitet, stress, fedme, diabetes, høyt blodtrykk og unormale blodfettstoffer. Selv om alt dette er med på å bestemme graden av risiko, forklarer det bare omtrent halvparten av risikoen for HKS. Over 50 prosent av ofrene for hjerteinfarkt og 80 prosent av pasientene med HKS har helt normalt blodkolesterol. Så få som 25 prosent av tilfellene med for tidlig HKS har forhøyet LDLkolesterol (ofte kalt det «dårlige» kolesterolet). Det er dermed en myte at forhøyet totalkolesterol (det vanligste tallet man får oppgitt hos fastlegen og bedriftslegen) eller forhøyet LDL-kolesterol nærmest automatisk betyr at man har økt risiko for HKS og trenger behandling. Men noen av dem som har forhøyet kolesterol, kan være i risikogruppen.
Her må man forstå noe viktig: At noe er en risikofaktor, betyr ikke at det også er en årsak. Å være mann utgjør en større risiko for å dø i en bilulykke. Årsaken er at menn kjører fortere og mer aggressivt i trafikken enn kvinner, i tillegg til at menn langt oftere kjører påvirket av alkohol. Å være mann i seg selv er ikke en årsak til bilulykke. Det samme gjelder blodkolesterol. Spørsmålet er ikke om blodkolesterolet er økt, men hvorfor det er økt, og om denne årsaken er forbundet med økt risiko.
Kolesterolet kan øke i blodet av svært mange årsaker, og mange av dem er absolutt ikke problematiske, mens andre er det. Hvis man skal klare å forebygge og behandle på best mulig måte, er det behov for en bedre og mer helhetlig forståelse av hva HKS er, og hvilke årsaker som kan ligge bak. Det er også behov for en langt mer omfattende og helhetlig evaluering for å kunne vurdere den totale risikoen man har, og ikke minst identifisere sykdommen i tidlige stadier.
Fett i kosten er lik fett i kroppen?
Generelt er ikke naturlig fett i kosten farlig, men det kan derimot for mye fett i kroppen være. Heller ikke alt kroppsfett er farlig. Underhudsfett er mye mindre problematisk, kanskje ikke i det hele tatt. Fett rundt hoftene, som gjelder mange kvinner, er ikke problematisk, snarere tvert imot. Såkalt «pæreformet» overvekt er faktisk forbundet med økt livslengde og mindre risiko for hjertesykdom.
Derimot er fett i magen, både under huden og innimellom bukorganene (epleformet overvekt), svært helseskadelig og kan bidra til insulinresistens, økt risiko for diabetes, hjertesykdom, kreft og kroniske betennelser. Nå vet vi at også normalvektige, sågar slanke mennesker kan ha for mye fett mellom bukorganene, noe som er svært uheldig. Ved insulinresistens virker ikke kroppens eget insulin lenger normalt, det oppstår en kronisk hormonell forstyrrelse med økt oksidasjon (harskning) i cellene, slik at det danner seg betennelsesfremmende stoffer. Betennelsen skader innsiden av årene (endotelet) og bidrar til økt risiko for hjertesykdom.
Insulinresistens har mange årsaker: genetikk, inaktivitet, mye stress, røyking, miljøgifter, for lite søvn, for lite sol og et ubalansert kosthold med mye sukker, fint mel, for få grønnsaker, for lite fisk og for mye kjøtt. Det er derfor langt viktigere å være opptatt av fett i buken enn fett i kosten. Men når det er sagt, er det aller viktigst å forstå at hjertesykdom kan ramme både slanke og overvektige (men oftere overvektige) og enda oftere personer med diabetes.
Hjertesykdom er heller ikke én sykdom i den forstand at det finnes én årsak, selv om vi vet at det skyldes en kronisk betennelse i åreveggene i hjertet eller hjernen. Men årsakene til betennelsen kan være mange. Det eneste som er felles for alle som får hjerteinfarkt eller hjerneslag, er at en blodpropp stenger blodtilførselen og dermed oksygentilførselen til et lite område av hjertemuskelen eller hjernevevet. Resultatet blir at cellene i dette området dør. Hjertesykdom kan utvikle seg over flere år, som regel tiår.
Det finnes like mange årsaker som det finnes personer som får HKS. Du har eksempelvis den overvektige med høyt blodtrykk, personen med diabetes og høyt blodsukker, eventuelt også høyt blodtrykk, den slanke som røyker, og den slanke som verken røyker, har hjertesykdom i familien, høyt blodtrykk eller kolesterol. Du har til og med toppidrettsutøveren som plutselig dør av hjerteslag under trening. Den gjengse misforståelsen at hjertesykdom skyldes høyt kolesterol eller blodtrykk, er en enorm forenkling, som imidlertid er lett å forstå, og som gjør at mannen i gata tror at han ved å ta en blodtrykkspille eller kolesterolsenkende pille kan forebygge HKS. Eller at det nytter å spise margarin med steroler som senker blodkolesterolet. Det er selvsagt en behagelig forklaring for dem som produserer piller og margarin.
Fett og hjertesykdom: En myte er født
Men hvordan havnet vi i denne situasjonen? Hvorfor tror folk flest at fett i kosten er farlig for hjertet, og at dette fettet er mye viktigere enn det faktisk er? For å forstå hvordan hele lavfetthysteriet oppsto og befestet seg, må vi forstå sammenhengen mellom kolesterol og noen typer fett i kosten og blodkolesterolet. Hele forklaringsmodellen mellom fett og HKS har nemlig vært basert på hvilken effekt ulike typer fett har på blodkolesterolet.
Antakelsen har vært at all mat som øker blodkolesterolet, vil øke risikoen for HKS tilsvarende. Dette har vært en antakelse, det har nemlig aldri blitt bevist gjennom studier at det er en direkte sammenheng mellom kolesterol og fett i kosten og hjertesykdom. Når forskerne omsider de siste årene har sett nærmere på spørsmålet om fett i kosten direkte øker risikoen for HKS, diabetes, kreft, overvekt og annen kronisk sykdom, har de til sin store overraskelse funnet at bare kunstig transfett og en dårlig balanse mellom omega-3 og omega-6-fett kan spille en viktig negativ rolle, og dette er uavhengig av blodkolesterolnivåer.
Kolesterol og hjertesykdom: Den store misforståelsen
Vi har blitt hjernevasket til å tro at mettet fett i kosten og kolesterol i blodet er en viktig årsak til hjertesykdom. Historien blir forklart slik: Kolesterol og fett legger seg på innsiden av årene og tetter dem og for- årsaker hjerteinfarkt eller hjerneslag. Ikke bare stemmer dette dårlig med virkeligheten, men hvis det var slik, burde det ikke føre til en generell avleiring av fett og kolesterol i alle årer, både pulsårer og samleårer?
Faktum er at det aldri oppstår slike fortetninger i samleårene (venene). I pulsårene (arteriene) finner man spredte små områder med fortetninger (plakkdannelse), ofte der disse årene deler seg. Som allerede nevnt er nivået av totalkolesterol i blod faktisk en ganske dårlig markør for hvor stor risiko man har for HKS. Nesten like mange med lavt eller normalt totalkolesterol i blodet som med høyt får HKS. Det «magiske» tallet man får hos fastlegen eller bedriftslegen, har ingen reell betydning, med mindre det er svært høyt (noe som kan tyde på en arvelig feil i kolesterolomsetningen). Som en av flere risikomarkører kan ulike undertyper av blodfettstoffer derimot ha betydning, så det er viktig å vite mer om dem, men ikke minst om andre viktige risikofaktorer, som er langt mindre kjent.
Først litt historie: Den russiske forskeren dr. Anitsjskov trodde i 1913 at han hadde funnet årsaken til hjertesykdom. Han påførte kaniner hjerteinfarkt ved å fôre dem med kolesterolrik mat. Kolesterol finnes bare i animalsk mat. Det han ikke tenkte på, var at kaniner er veganer og derfor ikke tåler animalsk, kolesterolrik mat. Jeg vil tro at det samme ville skje hvis man hadde fôret katter eller løver med gress. Katter og andre eksklusivt kjøttetende dyr blir selvsagt ikke hjertesyke av å spise animalsk mat, det er det de skal spise. Kaniner spiser normalt ikke mat som inneholder kolesterol i det hele tatt, men selvsagt har de blodkolesterol i likhet med alle dyr. Så lenge de spiser grønnsaker, får de ikke problemer. Det var altså ikke kolesterolet i seg selv som førte til at kaniner fikk hjerteinfarkt, men deres reaksjon på den animalske maten som de ikke tålte, og som skapte en betennelsesreaksjon i kroppen fordi immunsystemet reagerte.
Når man så nærmere på kaninenes fortettede hjerteårer, fant man både kolesterol og fett. Det samme fant man under obduksjon av mennesker som hadde dødd av hjerteinfarkt. Hvis kolesterol og fett var å finne i tette hjerteårer, da måtte vel dette være uheldig å få i seg via kosten? I og med at kolesterol kun finnes i animalsk mat, burde man da redusere eller unngå nettopp slik mat? Denne forenklede, ja, egentlig naive forklaringen, ble gradvis forsterket gjennom mer eller mindre forfalskede eller misforståtte forskningsresultater på 1950- og 1960- tallet. Alt som kunne øke blodkolesterolet, ville ifølge dette paradigmet føre til økt risiko for hjertesykdom: Et høyt inntak av mettet fett (A) fører til en økning i blodkolesterolnivået (B), det vil si at A forårsaker B. Et høyt kolesterolnivå (B) forårsaker hjertesykdom (C), det vil si at B forårsaker C. Ergo slutter vi at et høyt inntak av mettet fett forårsaker hjertesykdom (A forårsaker C). Du tenker kanskje at dette høres helt logisk og riktig ut.
Hva er så problemet? Problemet er antakelsen om at mettet fett forårsaker hjertesykdom. Ingen klinisk intervensjonsstudie har noensinne påvist at redusert eller økt inntak av mettet fett har noen effekt overhodet på forekomsten av HKS, uansett hva som skjer med blodkolesterolet.
Les mer om dette i Fedon sin bok ‘Smartkarbo ikke ett fett’.
